Kultur og kunst er vårt leirbål. Kunsten kan gi oss nye innfallsvinkler, skape refleksjon og gjøre oss klokere. Gjennom utfordring og perspektiv vil kunsten gi oss et fellesskap for å stille spørsmål, trøste, underholde, dekorere og debattere.
De siste årene er det laget utendørs, stedsspesfikke kunstverk i og omkring Bygdeboksen i Bygda 2.0. Her kan du lese om verkene. Kanskje det frister til en oppdagelselsferd?
Disse stedsspesifikke kunstverkene kan du se og oppleve på Stokkøya.
På utrygg grunn
Medie: Stedsspesifikt verk
Sted: Ved Bygdeboksen, Bygda 2.0
År: 2019
Kunstnere: Kirsten Bertelsen, Ingrid Pumayalla, Michael Taiwo, Christopher Pearson
Hvert år i september får Stokkøya og Åfjord besøk av fire kunstnere fra flere verdenshjørner som bor, lever og arbeider i lokalsamfunnet i én måned. De har til felles at de er uteksaminert fra Central Saint Martins i London, og er håndplukket til kunstneropphold her ute i havgapet. Med sitt blikk på vår verden, finner de inspirasjon til stedsspesifikke kunstverk, som hver har sin spesielle historie.
Årets kunstneropphold sammenfalt med at vi mistet veiforbindelsen til fastlandet, og raset ved Gartnesodden har blitt kilde til et kunstverk som står ved Bygdeboksen i Bygda 2.0.
Det skjøre og uforutsigbare ved jorda vi går og lever på, formet opplevelsene for oppholdet til de fire kunstnerne som bodde og arbeidet på Stokkøya i Åfjord i hele september. Reiseruten fra flyplassen i Trondheim til Stokkøya ble drastisk endret da et ras tok med seg store deler av Stokksundveien og kuttet veiforbindelsen til fastlands-Norge. Som følge av raset, ble kunstnerne fraktet til Stokkøya med båt; slik områdets innbyggere og besøkende har gjort i århundrer før oss, innen mer moderne infrastruktur med veier og broer ble bygd. Inntil en gammel kjerrevei ble gjort om til midlertidig veitrassé, fantes ingen passasje for biler til eller fra Stokksund. Denne situasjonen utløste en serie diskusjoner hos kunstnerne rundt infrastrukturens ansvar, og hva som skjer når den plutselig ikke leverer som forventet.
Med base på Fosen i Trøndelag, har de fire kunstnerne med engelsk, dansk, nigeriansk og peruansk bakgrunn samarbeidet og utforsket Stokkøya og Åfjords DNA. De har kanalisert sine erfaringer og undersøkelser til en installasjon som består av fem malte skulpturer konstruert av autovern funnet blant kaoset av stein og jord omkring rasstedet. Hver form er blitt transformert av katastrofen fra dens slanke, strømlinjeformede originale form, til forvridde, uregelmessige og karakterfulle gjenstander som uttrykker landskapets opprør mot overdreven industriell utvikling.
Kunstnerne har sett på hvordan lokalsamfunnet åpnet opp, og hvordan nye sosiale bånd ble knyttet mellom begge sider av rasstedet. Og med utgangspunkt i kommunikasjon funnet på sosiale medier, har de laget et lydverk.
«Vi ble overveldet av den dramatiske innvirkningen naturen har hatt på dette industrielle, meget slitesterke materialet, og som ble transformert til en materialitet som fremstår som mykt og formbart, mens det faktisk er stivt og sterkt. Slik vi ser det, uttrykker disse skulpturene både styrke og sårbarhet samtidig. Det lekne og uskyldige i fargene inviterer deg til drøm og fantasi, mens det forvridde metallet minner deg om det faktum at livet er skjørt og dyrebart.
Fargepaletten er hentet fra våre ulike møter på Stokkøya: den mørkegule fra kantarellene vi plukket og spiste til middag, den mintgrønne fra tauet i båten som fraktet oss hit, den oransje fra tinnvedbærene og den leirjorda som forårsaket skredet, og som vi plukket opp og laget skulpturer av, og ferskenfargen representerer våre opplevelser i møtet med alle dere.
Vi vil takke alle dere som ønsker oss velkommen med åpne armer. Det er forfriskende å bli en del av et samfunn som ser opp i stedet for ned, og hvor sosial innovasjon, bærekraft og kreativitet verdsettes så høyt», sier kunstnerne om sitt verk og opphold på Stokkøya.
Fjell, Vann, Fjell.
Medie: Stedsspesifikk installasjon
Sted: Ved Bygdeboksen, Bygda 2.0
År: 2019
Kunstner: Kirsten Bertelsen
Kirsten Bertelsen er en dansk billedkunstner utdannet på Central Saint Martins School of Art and Design i London. Hun bor og arbeider i København, utstiller fortrinnsvis i Norden, men har også bodd og arbeidet i London og i Skottland.
I sin praksis tar hun ofte utgangspunkt i normer og uskrevne spilleregler i samfunnet som vi tar for gitt, og ikke lenger stiller spørsmålstegn ved. Hun er opptatt av spennet mellom tro og viten, og hvordan sannheter formes sosialt mellom mennesker. Ofte inngår tekst og språk i hennes verk som en undersøkelse av hvordan betydning og mening konstrueres i språket.
Verket ’Fjell Vann Fjell’ er et tekstverk som tar utgangspunkt i et bestemt sted på Stokkøya, hvor naturen og kulturen møtes, og hvor forholdet mellom mennesket og naturen er evig aktuelt. Akkurat her står tre bokser, som både gir adgang til naturen (man kan gå opp og nyte utsikten), men som også skygger for naturen om man kjører forbi i bil.
Verket er på den ene side en romantisk dyrkning av naturen. Fargene på treverket tar utgangspunkt i naturen omring. Det er mer en 50 forskjellige farger i grønn, grå, rosa og gule toner, som alle er hentet fra forskjellige mosetyper fra berget på andre siden av veien. Bruken av mose som materiale og anvendelsen av naturens farger spiller på menneskets romantiske forhold til naturen. Naturen blir ofte et rom for alle våre lengsler og drømmer. Samtidig er ordene på «yttersiden» en nøktern beskrivelse av naturen med fontypen Gill Sans, en av industrialiseringens mest populære skrifttyper til veiskilt. Altså en noe uromantisk nøktern minimalistisk konstatering av hva man kan oppleve på den andre siden.
«Jeg har forsøkt å indikere den meditative rytme jeg ofte selv opplever når jeg kjører bil i Norge, eller når jeg tar bussen fra Trondheim. Man sitter og registrerer fjell, vann, fjell. Rytmen og roen skaper en meditativ tilstand som ikke kan gjengis med ord. Men nettopp ved å skrive ordene oppdager man hvor ufullstendig språket er. Ordene beskriver hva som gjemmer seg på den andre siden, men de er samtidig alt for fattig til å kunne likestilles med selve naturopplevelsen. Det nytter ikke noe at jeg med ord forteller deg hva du går glipp av. Du må over til den andre siden for å se havet og fjellene.»
Verket er et stedsspesifikt verk. Det er skapt nettopp til denne plassen, og vil miste sin mening om den flyttes.
Søppelalderen»
Medie: Stedsspesifikk installasjon
Sted: Ved Bygdeboksen, Bygda 2.0
År: 2019
Kunstnere: Kristin Slotterøy i samarbeid med elever fra småtrinnet ved Stokksund Oppvekstsenter
I 2018 lagde elevene og Slotterøy installasjonen ”Søppelalvor”, der strandsøppel ble samlet inn, plassert i to glassmontere og lyssatt. (Står ved Stokkøy Marina)
I år har elevene jobbet videre med temaet plast, og hatt fokus på hvor mye engangsemballasje vi bruker hjemme. Elevene har tatt med seg emballasje hjemmefra, og brukt disse som støpeformer. Avstøpningene (ca 130 stk) har nå blitt til kunstinstallasjonen «Søppelalderen»
Elevene og Slotterøys mål med prosjektet er å skape debatt rundt hvor mye vi som samfunn bruker og kaster. Installasjonen går i ett med naturen og ved første øyekast er den ikke synlig. Når du kommer nærmere oppdager man at det er en installasjon, med mange detaljer som kan skape egenrefleksjon.
Valget av å plassere installasjonen nede ved havet er ikke tilfeldig og en naturlig fortsettelse på fjorårets prosjekt. Havsøppel kommer ikke til å forsvinne på lang tid uten at det fjernes ved menneskelig hjelp, og selv om det generelle fokuset på å holde strendene rene er høy, er problemet like aktuelt.
Har vi egentlig behov for at et produkt kommer i dobbelt innpakning ? Hva er vårt ansvar som forbrukere? Kan vi si fra – og på hvilken måte?
Prosjektet ble åpnet under 2019 utgaven av Stokkøya festival, men installasjonen tar ikke slutt med det. ”Søppelalderen” vil jobbes med i et helt år. Nå består den av 130 komponenter, og på sikt skal vika hvor den ligger være dekt av skulpturene. Her tenker vi ”more is more” og at tematikken må tas på alvor.
Kunstinstallasjonen finnes på svaberget nedenfor Bygdeboksen.
Finding Kjølna
Medie: Stedsspesifikt verk
Sted: I steinbruddet, Bygda 2.0
År: 2018
Kunstnere: Kirsten Bertelsen, Joe Richardson, Hugo Figueira Brazao, Frances Gibson
I Bygda 2.0 finner du også verket «Finding Kjølna». Et kunstverk skapt av uteksaminerte studenter fra Central Saint Martin i London i et collaborativt residency høsten 2018.
Dette forteller de selv om verket og dets skapelse:
«Da vi ankom Stokkøya, startet vi med å lage en liste over alle aktiviteter vi kunne gjøre de dagene vi skulle ha fri fra kunstprosjektet.
På denne listen sto alt fra fiske, kajakk, besøke Linesøya, svømming, å finne en elg, sopptur, lage pannekaker og å se nordlyset. Vi har i løpet av vårt opphold klart å krysse av for mange av disse aktivitetene (bortsett fra elgen). Men det var en spesiell ting vi aldri klart å finne, og det var Kjølna, hulen som ligger i fjellet bak Troningen Gård.
Med stor interesse for å finne denne hula gikk vil ting Ingrid, som tegnet et kart til oss. Kartet var veldig fint, men meget minimalistisk. Og vi trodde vi forsto det. Vi la det sammenbrettede kartet i lommen og la av sted. «Det er en enkel gåtur på ca 20 minutter fra gården» sa Ingrid. 4 timer senere avsluttet vi ekspedisjonen. Siden har vi aldri våget og forsøke å finne hula. Faktisk, – jo mer vi tenker på det, dess sikrere er vi på at denne grotten ikke eksisterer. At den er en myte.
Kunstverket som er avduket i steinbruddet i Bygda 2.0, er basert på det kartet som siden huleekspedisjonen har vært verdifull og til stor underholdning for oss. Med Ingrids tegning foran oss, startet vi å trekke ut former, linjer og små krusseduller fra den. Vi utforsket tegningen på ulike måter og, satte den sammen på nye måter, utvekslet tegninger og fant nye interessante former.
Så startet arbeidet med å finne materialer, og å bygge formene fra tegningene i tre, metall og betong. Vi lette omkring på Stokkøya, og besøkte blant annet Fosen Gjenvinning, og sakte men sikkert begynt vi å se Ingrids linjer som skulpturer.
Og med dette som utgangspunkt er det bygd et utvalg av skulpturer som er installert i steinbruddet ved inngangen til Bygda 2.0.
Vi ser på landskapet, ser på kartet igjen og igjen, vi legger kartet tilbake i lommen, og går en stund i regnet, og henter frem kartet igjen. Kartet begynner å falme, da regnet løser opp blekket. Turen og kartet ble et ankerpunkt i diskusjoner omkring hvordan vi prosesserer og får tilgang til informasjon i vår tid.
Våre samtaler etter at vi gikk oss vill i letingen etter Kjølna, førte til mer alvorlige samtaler om å gå seg vill i dagens informasjonsmengde. Data vi ikke forstår og ikke nødvendigvis kan gjennomskue. Etter vår lange regnfulle tur satte vi oss ned, tømte skoene for vann, og begynte å spekulere på om hula i det hele tatt eksisterte. Turen inspirerte oss til å ta en dypere kikk på myter og rykter, og om informasjon- og databehandling, fakta og feilkommunikasjon. Og våre samtaler går parallelt med all diskusjon om buzzordene «post truth» og ‘fake news’. Det minner oss om hvordan mektige mennesker og organisasjoner kan spre falsk og villedende informasjon. Hvordan utvelges informasjonen vi får presentert via sosiale medier? Hvilke algoritmer ligger bak artiklene, nyhetene, annonsene og annen underholdning som dukker opp på min feed?
Vi forsto ikke kartet, og kartet sendte oss faktisk på avveie.»
Søppelalvor
Medie: Stedsspesifikt verk
Sted: Ved Stokkøy Marina, Bygda 2.0
År: 2018
Kunstnere: Kristin Slotterøy, småtrinnselever Stokksund Oppvekstsenter
Stokksund Oppvekstsenter gjennomførte i mai 2018 en nærmiljøuke med fokus på lokale tradisjoner, kultur og arbeid. Tørr- og klippfisk var sentralt, men elevene hadde også fokus på det stadig økende problemet med forsøpling av havet. Elevene rykket ut med søppelsekker og pågangsmot – og resultatet ble til kunst.
I tillegg til gamle tradisjoner, arbeid og kultur brukte elevene mye tid på både å arbeide og reflektere rundt et mer moderne tema: Forsøpling av havet. Flere titalls søppelsekker med plastsøppel ble samlet inn og mange sterke meninger ble formidlet elevene i mellom. Vanligvis ville søppelet blitt riktig sortert, brent eller gjenvunnet, men søppelet til elevene på Stokksund Oppvekstsenter får nå en annen slutt: I samarbeid med Bygda 2.0 på Stokkøya er plastsøppel og gjenbruksmaterialer omskapt til en kunstinstallasjon. Tittel på kunstverket: ”Søppelalvor”, døpt av elever ved oppvekstsenterets småtrinn.
Rektor ved Stokksund Oppvekstsenter, Jannice Breivold By, sier at skolen synes det var veldig spennende å bli en del av prosjektet:
”Elevene har gjennom å bidra med søppelplukking, både til dette prosjektet og i forbindelse med strandryddeløftet som er gjort landet over, fått et enda større innblikk i hva som fins i havet eller kommer til strendene. Det som gjør denne kunsten annerledes, er at både barna og de voksne får et bevis på at søppel ikke forsvinner, noe som barn i dag er mer bevisste på enn tidligere, tror jeg. Kanskje kan dette bidra positivt og ha en preventiv effekt både ved at barna kaster mindre, samtidig som det kanskje smitter over på voksne.”
New York New York
Medie: Stedsspesifikt verk
Sted: På svaberget utenfor Bygdeboksen
År: 2016
Kunstnere: Kirsten Bertelsen, Giselle Tanabe, Harrison Moore, Mark Corfield-Moore
«Our university, Central Saint Martins, is home to five thousand students, and it recently held its annual public exhibition of student artwork. One of the most interesting comments I heard a visitor say about the artworks was that not one of them seemed to be saying anything at all about the environment or landscape of London itself.
Even before arriving in Stokkøya, Kirsten, Giselle, Mark and myself knew we’d be dealing with a new kind of challenge. We were unsure how to engage with the landscape here because of our urban roots. Humans have a long history of trying to control nature. Botanical gardens, for example, are about containing and categorising nature. Naming a plant gives us knowledge, but it also gives us control. Our first experiment here was building sandcastles. Sandcastles are one of the earliest kinds of sculpture we make as children, but they’re also about the idea of occupying and marking out territory. We wanted to respond to the Norwegian landscape, in a way that we felt it deserved, without trying to control it. We aimed instead, to do something that would work with it.
We also wanted to contribute something, not just for people visiting, but for those who live here and see the landscape every day. Marcel Proust said, that the only true voyage of discovery would be, not to visit strange lands, but to possess other eyes. Is there a way we can look at the sea, the sky and the mountains here with new eyes? And how can we make that happen without something physical being present? How can we fill the space without filling it? With all this in mind, we agreed that using something immaterial was the best way for us to fill such an expansive view. We therefore decided to use music.
Music has the ability to exist in any time and place. It plays in our memories, and in our imaginations. It has an immaterial flexibility. Music has a power that is relevant, not only for an individual, but also on a collective level, culturally, politically, and historically. We chose to use popular music because it is accessible, and like this landscape, timeless. Music allows us to bring whatever we want here. It allows us to fill the space in the land, and the space in our minds, simultaneously, creating a playful collision between looking and listening, between seeing and remembering, a collision between the urban and the rural, and between human history and natural history.
We all decided on the song, ‘New York, New York’ by Frank Sinatra. It is a song about being optimistic, about making new plans and, most importantly, it is a song about change. It is also about sacrifice, and about broken dreams. At its most fundamental level, it is a song about the promises a particular place holds out for us.
The big, brassy trumpets in the song are enormous and heavy like the mountains around us. There is a collision between two very different locations. We also liked the idea of dedicating a song to this landscape, or to play a song to this landscape, so that it might hear about a different land. It is a playful and romantic idea, which may not be logical, but is meant to be experienced. It is an idea of filling up the space with something invisible, yet immersive. About engaging all of our senses to transport us somewhere between the man-made and the natural. Neither Stokkøya, nor New York, but a new place within our imagination.
“Start spreading the news. I’m leaving today. I want to be a part of it.” These are the three lines that are engraved onto the plaque outside. If you know the song, then you cannot fail to hear Frank Sinatra’s voice. It plays in your mind and you continue with the words “New York New York.” The purpose of the plaque is to activate the song in the mind of whoever reads it, and it will continue to stand there into the future.
Now we would like you all to join us outside on the rocks, where we will play Frank Sinatra’s 1977 version of New York, New York out into the landscape. Thank you very much.
Fotokreditering: Kristin Slotterøy, Ingrid Langklopp, StokkøyArt
